2011 - topp 10

Da smyger 2011 seg snart over i 2012. Det eneste som står i mellom er en etterlengtet juleferie.

Det har vært full fres dette året. Høydepunktene har stått tett og jeg tenkte komme med en liten topp 10 liste.

Her er nedtellingen:

10. Dra på Ikea for å kjøpe kommode
- i februar forlot jeg Kristiansand. Alt jeg trengte var lempet inn i min lille Hyundai Getz. I Oslo ventet ny samboer. Byttet ut Baptiste med Elisabeth. Det første jeg trengte var en kommode og den ble kjøpt på Ikea

9. Crystal Palace sender Manchester United ute av ligacupen
-det har vært mange magre år for min favorittlag. Start er heller ikke i siget og rykket ned i 2011, men Palace har begynt og vinne kamper igjen. Å vinne på Old Trafford smaker ekstra godt.

8. Kaste krykkene etter akillesoperasjon
-fra juni til november hadde jeg på joggeskoene 11 ganger. Hver gang var det en smertefull opplevelse. Operasjon var uungålig og etter 3 uker på krykker kan jeg nå gå igjen. De første ordentlige treningsøktene på sykkel er gjennomført. Nå går det bare en vei!

7. Traske rundt i Valle de Restonica på Korsika
-tok turen til Korsika i juli. Ei fantastisk øy. Hadde mange fotturer. Alle spektakulære, men Valle de Restonica tok kaka. På mange måter..

6. Krysser målstreken i New York marathon
- som nevt var treningssommeren forferdelig og forventningene til løpet lave. Mitt forrige blogginnlegg var om dette løpet. Ta en kikk.

5. Sitte på Slogen og kikke utover Romsdalsalpene
- hadde min første Norgesferie i sommer. Prikket inn noen topper. Slogen var en av dem. Etter å ha klatret 900 høydemeter i tett tåke åpenbarte Slogen seg sammen med en resten av Romsdalsalpene. Under oss var fjordene dekket av bomull. Jeg ble topptur frelst på denne turen.

4. Første spadetak i Ogmundsvei
-Elisabeth har hatt et pågående boligprosjekt i lengre tid. Jeg har vært med på deler av reisen. En skikkelig berg og dalbane som nådde sin foreløpige topp da bygging begynte i desember. Flytter vi inn i august neste år??

3. Danse i pudder i Davos
- overgang 2010 - 2011 feiret jeg i Davos. Min lokale kjentmann Matthias tok med meg på den råeste nedkjøringen jeg noen gang har opplevd. Vi hadde en fjellside for oss selv med pudder til over knærne. Det var 1500 negative høydemetre jeg aldri kommer til å glemme.

2. Tiomila 2. etappe
-jeg løp ikke mange o-løp i 2011, men et av dem var 2. etappe på Tiomila. Fikk et drømmeutgangspunkt og ble liggende i en 3 mannsklynge i tet nesten hele etappen. På siste gafling ble det bommet,men ikke av meg og jeg kunne sendte ut Isak over 1 min foran lag nr 2.

1. Bryllupsfest på Brunkollen
-hadde ikke trodde jeg skulle gifte meg i 2011, men sånn ble det. Festen ble en perfekt helaften takket være en lekker brud, våre festglade venner og en talefør familie.
I tillegg er det en urangert hendelse som gjør 2011 komplett og 2012 særdeles uforutsigbart.

God jul og godt nyttår!

Veien gjennom New York maraton

Etter et 150 dagers langt skademareritt stod jeg klar på startstreken. Siden juni hadde jeg løpt 12 ganger. Den lengste på vei målte 8 kilometer. 2 dager før avreise var jeg ute å jogget i 30 min. Det gjorde vondt i akilles. Jeg hadde for sikkerhetsskyld gått opp 5 kilo siden sommeren . Nå står jeg på startstreken klar for å gå løs på 42 kilometer. Hvor dum går det an å bli??

48 timer tidligere. Jeg ankommer Gardermoen og er klar for avreise. Det blir bråstopp i Check-in da jeg hadde glemt å søke ESTA for å komme inn i USA. Flyet går uten meg. Etter 2 timers krangling med SAS får jeg ny billett dagen etter.

Det ble en hektisk dagen før dagen i NY. Jeg ankommer det store eplet ca. 16 timer før startskuddet går. Jeg drar rett til uthenting av startnummer og rekker fristen med 15 minutters margin. Deretter spiser jeg en gresk kebab før jeg møter reisefølget mitt utenfor Madison Square Garden. Får med meg en heidundrende hockeykamp. Senga finner jeg ved midnatt. Om 4,5 timer er det på tide å stå opp og dra til start..

Så står jeg altså her. Ved startstreken. Klar. Vel, kanskje ikke. Men jeg gleder meg. Spiser 1 paracet og 1 ibux mens jeg venter på startskuddet. Det første stegene er forferdelige. Løypa begynner med 1 km motbakke over Staten Island Bridge og uten oppvarming gjorde det svært vondt. Jeg fisker opp 2 piller til fra handsken.

Smertene blir borte og løpslysten tar over. Jeg finner en fin flyt gjennom Brooklyn og storkoser meg. For et liv det er. Band spiller langs løypa. Publikum er i ekstase. Jeg er i ekstase. Sola varmer og jeg kaster supertrøya. Det er bare å nyte. Jeg kikker på klokka i det jeg passerer 10 km. 35 min. What? Regner ut at det gir sluttid 2.29. Smiler litt for meg selv og løper videre.

Nærmer meg 20 kilometer. Joda, jeg åpnet nok en smule hardt. Passerer halvmaraton på 1.17 og lårene begynner å bli vonde. Smertene i akilles tiltar og jeg må ned i hansken igjen og plukke opp 1 paracet og 1 ibux. Siste dose smertestillende. Ikke mer nå..

Nå ser jeg broen over til Manhatten. Første delmål er i sikte: Manhatten og passering 26 kilometer. Det gjør vondt nå. I lårene. Jeg innser at man helst bør trene litt før en løper maraton.

Kommer inn på Manhatten. Det er tettpakket. For en stemning. Jeg får runners high. Elisabeth får øye på meg og heiingen overgår til og med amerikanerne. Jeg får tilbake gnisten og klarer å nyte 1 km til. Vi skal nå løpe opp Manhatten, over til Bronx og tilbake til Manhatten før målgang i Central Park.

Runners high går over. Nå gjør det skikkelig vondt i lårene. Får lyst til å gå, men jeg kan jo ikke gå når det står folk tett i tett og heier. Løper videre. Tempoet har dalt. Jeg må finne på noe. Fortsatt 13 kilometer igjen og lårene er som tømmerstokker. Kommer på at jeg kan gå gjennom hver væskestasjon. På broene over til Bronx er det ikke folk: da kan jeg gå her også. Finner flyten. Løpe, gå, løpe, gå.

Kommer inn i Central Park. Oi, nå går det seint. Men det er kun 5 kilometer igjen. Jeg traver avgårde. Det er ikke pent. Det er ikke kjapt. Det er heller i godt. Men. Det går fremover og tro det eller ei: jeg koser meg. I Central Park møter jeg supportgjengen. Herlig opptur.

Siste mile. Det begynner å stamme seg i leggene. Må ikke få krampe nå. Det går over. 500 meter igjen. Ai ai, der nappet det bak i låret. 300 meter igjen. Krampa kommer! Baksiden var låret. Ser mål foran meg. Må stoppe allikavel. Føler meg passe dust der jeg står og tøyer krampa mens jeg ser målseilet foran meg. Krampa forsvinner og jeg jogger i mål. 2 timer og 49 minutter viser klokka. Ikke noe å skryte av, men jeg er utrolig fornøyd med opplevelsen jeg har hatt gjennom New Yorks gater.

Maraton er en spesiell øvelse. Oppturer og nedturer om hverandre. Det er tøft. Både fysisk og psykisk. Men først og fremst er det en stor opplevelse både med og uten treningsgrunnlag.

13 dager igjen - Berlin 2012

Jeg er inne i "formoppkjøringsperioden" nå. For meg vil det si at jeg har droppet syklinga og dermed droppet treningen. Siste sykkelturen var ikke mindre enn 4 timer og 8 minutter lang og tok meg fra Kjelsås til Fredrikstad. 108 kilometer i lett motvind.

Jeg har trappet opp løpingen litt siste uken. Forrige onsdag smalt jeg til med 18 kilometer. Min lengste tur på 4 måneder. Skal si jeg ble stiv i låra og leggene. Akillesen var utrolig samarbeidsvillig og jeg avsluttet uten smerter. Herlig. Riktignok kortvarig lykke da jeg hadde hovnet opp dagen etter.

Nå har jeg hatt 5 dager uten trening - hvis du ser bort ifra de 5 intervalldragene jeg hadde på utdrikkingslaget mitt på lørdag. Kvalitetsøkt kombinert med alkohol er kanskje ikke etter læreboka. Men moro var det :) Fikk også en påminnelse om at nakenbading i mørket ikke er så smart.

Hvem er det som går til operasjonsvurdering 8 dager før startskuddet går på et marathon? Sammen karen som også har meldt seg på Berlin Marathon i 2012...

52 dager igjen - Smerte er midlertidig

Med 52 dager igjen har jeg endelig fått stilt diagnosen. Ikke den mest lystelige, men sånn er livet. Jeg har altså Akillesparatendinose. Det vil si at akillessenen er helt fin, mens en hinne rundt akilles ikke er så fin. Ved anstrengelse hovner hinnen opp og det gjør heftig vondt. Det positive er at hinnen leges raskt: ca 2 uker og at smerte er midlertidig. Jeg kan ikke gjøre vondt værre på lang sikt.

Hva kan jeg gjøre? Operere: Ja. Det har jeg gjort før. Andre ting: Tja. Hva gjør jeg? Jeg skal sørge for at jeg har den fineste muskulaturen i feltet 6. november. En stiv muskel kan øke irritasjonen på hinne.

Helt konkret skal jeg gå til akupunktur en gang i uke frem til løpsstart. Jeg har også investert en god høvding i kompresjonsprodukter som skal sørge for maksimal restitusjon av leggene. Tøying er tilbake på programmet og eksentrisk styrke er ut. Sykkelsetet er fortsatt en god venn, men jeg skal prøve å presse inn en løpetur eller 2 i uka. Planen er å løpe 10 * 3 min sakte film i morgen.

Klarer jeg å gjennomføre NY marathon med Akillesparatendinose? Blir spennende å se. Jeg er optimist og satser på å gå under 3 timer og håper det holder til å slå Thomas Alsgaard.

60 dager igjen - Toget går

Det er idag 60 dager igjen. Det er 67 dager siden jeg begynte nedtellingen. Etter at jeg startet denne nedtellingen har jeg ikke vært istand til å gjennomføre en eneste treningsøkt uten smerter. Hviler det en forbannelse over nedtellingen?

I dag skal jeg ut å løpe. På programmet står 3 runder rundt Songsvann. En økt jeg måtte utsette igår pga smerter i akilles. Økten blir en 10 kilometers tur. Ikke akkuart maratontrening, men et steg av gangen. Får jeg tilbakefall nå er jeg redd toget går...

68 dager igjen - Tålmod er en pest

Mens jeg venter på å komme igang med løpetrening mot NY maraton kan dere følge mine sykkelturer i Nordmarka her:

Lommekjent.no

Jeg jakter Nordmarkas beste bakverk. Bildet viser helgens fangst på Finnerud Sportstue. Ei fantastisk god blåbærbolle med vaniljekrem. Kom gjerne med tips.

81 dager igjen - Ny sykkel

Å være skadet kan være kostbart. Spesielt når en i desperasjonen etter å få litt mosjon må ty til alternative metoder. Så igår bestilte jeg en Diamant Apex T3. På internett selvfølgelig.

Forrige uke løp jeg 8 km. Ei økt som endte med vondt i akilles. Dermed var saken klar: Jeg løper ikke før jeg kan gå ut av senga om morgenen uten å ha vondt. Det har nå gått ei uke og jeg nærmer meg.

Så inntil videre består treningen min av sykling. Enten som langtur eller som bakkeintervall opp Grefenkollen samt at jeg står i ei trapp med sekk på ryggen og kjører såklar eksentrisk styrke på leggen.